Taus som graven siger skodden
vĺt og mork mot skogen
legger seg olmt til rette sĺ,
og hvisker kald og tett
alvefolk og tuss og troll
i rad de vadrer frem
i denna senhost,morke natt
lusker hver en vett
for a gi seg hen
I nattens vandring gjenom skog
og mark,hvor stillhet rĺder
for fred er makt og styrke der
hvor taken herjer fritt
for lumsk er den,sĺ hver en sjel
ser frelsens dunkle trone
ĺpne seg i fjernt et syn
dithen vi drar skritt for skritt
Dit hvor dette kuldemorket
og frihet rĺder mektig
der tilvaerelsen vil ĺpne seg
for evige nattens-timer
der aldri solen reiser seg
og torker tort hvert blad
der hvor dommedagens bjeller
henger pĺ hans borg og kimer
Men en tĺkferd mĺ gjemme seg
natten stĺr pĺ hell
og solen titter avskyselig opp
mellom hoye og bratte fjell
dog en tid skal komme
hvor man styrter lysets sete
og alle alle dens disipler skal
fortvilet i morket lete
Soke efter en lysets gud
som morkets tjenere da har drept
og pinefullt skal de straffes for
sin uvinnelige dĺrenskap
fellen trĺdde de i selv
da de provde a felle deb sorte horden
pines i all evighet
som uverdiga slaver av satans orden