Sĺ tetnet tĺken til sist
sĺ vandrer vi endelig til dřdheimsgard.
tilvaerelsens morkeste elementer
har stenket jorden med en gravskjendig ild.
Jaget av lyset inn i tusener av mřrke ĺr
har dĺrenskap av menneskers lavmĺl havnet
forst sĺ grĺt vi, men sĺ drakk vi,
og frydes nĺ over smerten de mĺ lide
Hvorhen, sĺ fortumlet samler de seg,
under jahves undertrykkende trone.
evighetens herskende fader
har for dem gjort glede til sorg.
for himmelen har brutt sammen,
dithen vil de ikke finne vei.
For vi har drevet vekk den gode,
gjennom den ypperste og hoyeste makt.
senket himmelens motbydelige glans.
og sĺ vent hjem til det ulme, mřrke dyp.
som en hird av sortsjelede riddere,
ikledd den evige natts tĺke.
styrket av den belge sol,
og dřden over de som provde ĺ felle oss.
En frĺtsende stank av rĺttent blod,
av himmelens styrtede sonner.
dunster opp fra fortapelsens avgrunn.
vi gremmes over deres lyse minner,
men hyller deres dřd